Jeg hadde aldri hørt om FIEH, men for en herlig overraskelse de var å se på scenen. 60-tallsmote med en Gen-Z twist oppsummerer showet de gav på Tou i slutten av mars.
Av Joakim Midtbø Viland
Terningkast: 5
Å bli nostalgisk for en tid jeg ikke har opplevd er en ganske spesiell følelse. En god, men spesiell følelse. Jeg vil nesten kalle det en bragd, og FIEH er det eneste bandet jeg har opplevd at dette kan skje med.
Bandet består av 8 medlemmer: en kvinnelig vokalist, to kvinnelige korister og 5 gutter på instrumenter. De er kledd som et ekte band, med oransje og gule klesplagg og hvite detaljer. Bandanas, latekshansker, solbriller og bolleklipp var gjengangere hos alle medlemmene. De så rett og slett ut som om de var klipt rett ut fra et tidligere tiår.
Kvelden minnet om en feberdrøm fra tiden da The Supremes toppet listepoppen, da The Mamas & The Papas sang om drømmer om California og discoen virkelig begynte å ta av.
Publikum danset med bandet til de psykedeliske funk-melodiene, og det gikk faktisk så langt at vokalisten selv steg ned fra Scenen for å danse med oss. Dette er virkelig en gjeng mennesker det er verdt å se live. De har en klar stemme, et velutviklet musikalsk konsept og en visuell fremtoning som gjenspeiler både låter og personlighetene på scenen.
Jeg gleder meg til å se hvor langt FIEH kan gå. Jeg tror vi ser et kult-band «in-the-making».
Legg igjen en kommentar