Av Kaja Våga
Antikkens Hellas forbindes ofte med høyt anerkjente menn. Vi kjenner til mannlige filosofer, som Aristoteles og Sokrates, og et politisk system hvor kun menn har stemmerett. Menn hadde utdanning og jobber, mens kvinner ble oppdratt til å bli gode koner og gode mødre. Til og med i teater ble kvinnene ekskludert, det var heller menn som kledde seg i dameklær for å spille de kvinnelige rollene. Men på halvøya Lesbos, tilhørende Hellas, hadde kvinner faktisk en plass i samfunnet. Selv om samfunnet her også var sterkt preget av patriarkisme, var kvinner verdsatt mer her. En av de kvinnene som skilte seg kraftigst ut, var dikterinnen Sapphos.
Hun har i vår tid faktisk blitt sammenlignet med Taylor Swift, i den forstand at hvis du blir sammen med henne, bør du passe deg, for hvis det blir en break-up, kommer hun til å skrive om deg. Blant verkene til Sappho finner man hymner til guder, sanger om giftemål, og et gjengående tema om tiltrekning til kvinner. Kommende grekere oppfattet hennes verk som perverse og maskuline, og teologer etter hennes tid har gått langt nok til å kalle henne en hore. Hun har imidlertid hatt en sterk kvinnelig stemme, og påvirket hvordan vi omtaler kvinnelig homofili i dag.
Sapphos anses som et lesbisk ikon for mange. Ordet lesbisk betyr rent bokstavelig «noe eller noen fra Lesbos», den greske halvøya Sapphos kom fra, så det er altså hun som er den største årsaken til at vi bruker ordet for kvinnelig homofili i dag. Hun skrev dikt der hun ba om hjelp fra kjærlighetsgudinnen Aphrodite til å tiltrekke seg kvinnelig kjærlighet. Hennes egen seksuelle legning er aldri bekreftet, og hun hadde på ett punkt en ektemann, men det er lite vi vet om livet hennes. Det vi vet, er at hun skrev romantisk om andre kvinner, og om en smertefull følelse av å slite med å dele denne romantikken.
Det å være lesbisk på denne tiden var ikke like akseptert som i dagens samfunn. Det var allikevel vanlig for menn å ha en kone, og ligge med menn på siden. Mange anså kjærligheten mellom to menn, en eldre enn den andre, var den reneste formen for kjærlighet. Man så ikke like mange slike forhold mellom kvinner, og historikere mener at kvinnene som var interesserte i andre kvinner, heller gikk til prostituerte. Hovedgrunnen til at Sappho slapp unna med det, er hennes rolle som aristokrat. I et slikt samfunn betyr penger og status mye, og på den måten, er det lite man ikke kan gjøre. Makt og penger er altså alfa omega.
Vi vet også at hennes privilegerte rolle i samfunnet kan ha hjulpet henne opp mot ellers mannsdominerte roller som dikterinne og sangerinne. Mot mange odds ble Sapphos en stor suksess i sin tid, og oppfattet som en unik sangerinne og dikterinne. Verkene hennes er dårlig bevart, noe gikk ned i en brannulykke, mens noe faktisk ble ødelagt av kirken fordi det ikke gikk overens med det kristelige synet på seksualitet. Hun ble allikevel i sin tid like høyt anerkjent som Homer og Platon.
«Sappho 31» er et av hennes dikt, der hun ser på en mann, og beundrer ham, men lenger borte fra henne, sitter en kvinne. Avstanden fra kvinnen beskrives som smertefull, kvinnen får hjertet hennes til å flakse under brystet. Videre i diktet beskriver Sappho en følelse av å være dissassosiert fra omverdenen, og hun klarer ikke å uttrykke kjærligheten sin. Videre kommer hun tilbake til verden, og føler at hun nesten har dødd. Den siste delen av diktet er dessverre forsvunnet, men flere lærde går utfra at hun klarer å uttrykke kjærligheten sin.
En stor grunn til at Sapphos poesi ble så anerkjent, var måten hun beskrev kjærlighet. Mens menn ofte diktet om hvor vakre kvinner var på utsiden, og beskrev mer den fysiske verden, klarte Sappho på en vakker måte å beskrive hvor vakker noen var uten å egentlig beskrive utseende. Hun fortalte om hvordan deres skjønnhet fikk henne selv til å føle seg.
Aphrodite er en gudinne innen gresk mytologi. Hun er en gudinne som mennesker tilkaller for å tiltrekke seg kjærlighet og skjønnhet, og hun symboliserer fruktbare dyr, som svaner og harer. I diktet «Ode to Aphrodite», dyrker Sappho kjærlighetsgudinnen, og fremstiller henne som mektig, mens hun selv er hjelpeløs. Hun foreslår i sin poesi at Aphrodite skal hjelpe henne med å få kjærlighet, slik hun har hjulpet henne en gang før.
Det mange stusser på, er derfor hvorfor man lærer om så mange mannlige diktere, akademikere og filosofer, men ikke like mye om de kvinnelige. Hvor er Sappho i historieundervisningen? Hun var omtalt som en av største dikterne fra antikkens Hellas, og selv om vi kanskje ikke lærer om alle disse på skolen, så er det rart at en av de få kvinnene blant dem, sjelden nevnes. Selv om blant annet teologer fra 1800-tallet har forsøkt å stemple henne som synderisk og pervers, og at store deler av kunnskapen vår om henne derfor er visket ut, er hun fortsatt verdt å lære om. Hun er et forbilde for mange kvinner, spesielt skeive kvinner, og det er derfor mye å glipp av når hun nevnes i såpass liten grad.
Legg igjen en kommentar